Kudos
Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor

Evaluering

En evaluering av "strategi for fleksibel læring" ved Universitetet i Oslo

Sammendrag Universitetet i Oslo har siden 2003 hatt en egen strategi for fleksibel læring (SFL). Strategiperioden utgår i 2007, og Universitetet i Oslo har derfor bedt NIFU STEP om en evaluering av hvordan den nåværende strategien har fungert. Evalueringen har hatt som formål å kartlegge hvilke tiltak som er gjennomført og virkemidlene som er brukt for å oppfylle målene, undersøke og analysere hva som er resultatene av satsningen (både tilsiktet og utilsiktet) både når det gjelder universitetets læringsmiljø og studiekvalitet, inkludert undervisningspraksis, og i forhold til å skape organisatoriske, pedagogiske og teknologimessige forutsetninger for endring. I programperioden har SFL vært organisert som en matriseorganisasjon med en koordinator i en 50 prosent stilling, samt en referansegruppe bestående av personer fra sentrale støttemiljøer på teknologi- og pedagogikksiden ved universitetet. Implementeringen av SFL har vært knyttet til en årlig utlysning av midler som grunnenhetene og ulike miljøer ved universitetet kan søke på, og der miljøene selv forplikter seg til bevilge midler tilsvarende mottatt støttebeløp. Totalt sett har SFL mottatt 183 søknader i programperioden (inklusive 2007 tildelingen), der 120 prosjekter har fått innvilget støtte – en innvilgelsesprosent på 66. Samtidig betyr dette at 63 prosjektsøknader ikke fikk støtte i perioden. Bevilgningene fra SFL til enkeltprosjekter har som oftest ligget i størrelsesorden 160. 000 – 200. 000 kroner. Interessen for SFL vurderes som veldig stor, selv om støttebeløpet relativt sett er beskjedent. Når man skal konkludere i forhold til SFL er det viktig å understreke at satsingen i utgangspunktet ble sett på som en sentralt virkemiddel i implementeringen av Kvalitetsreformen ved Universitetet i Oslo. Når man skal vurdere effektene av SFL bør man derfor ikke undervurdere den drahjelp SFL også har fått av Kvalitetsreformen. Endringene i studiestruktur, vektleggingen på sterkere studentoppfølging og veiledning, moduliseringen av studiene, og vekten som har vært lagt på initiering av nye studie- og læringsformer, er alle faktorer som understøtter SFL. Heller enn å problematisere relasjonen mellom SFL og Kvalitetsreformen, understreker denne symbiosen hvor viktig det er at endringer skjer på mange felt samtidig. Vurderingen av hvorvidt SFL er ”vellykket” kan derfor ikke isoleres fra andre parallelle prosesser. Med dette utgangspunkt kan en kortfattet gi følgende - noe spissformulerte - oppsummering av SFL: Styrker: • SFL har bidratt til å etablere nye former for studie- og læringsorganisering • SFL har bidratt til større studentaktivitet i selve læringsprosessen, herunder nye former for samarbeid studentene imellom • SFL har bidratt til å styrke studenter og vitenskaplig ansattes kompetanse i bruk av ny teknologi 6 • SFL har gjennom en finansieringsmodell som kombinerer sentrale insentiver med lokal prioritering skapt en kopling til ledelsen ved det enkelte miljø, og et større lokalt eierskap til prosjektene • SFL har fungert som et flaggskip i forhold til å utnytte ny teknologi i undervisnings- og læringsøyemed – man har fått til mye med forholdsvis lite midler • SFL har i første rekke bidratt til å etablere nye forbindelseslinjer mellom fagpedagogikk og teknikk (sentralt og lokalt ved universitetet) - der faglige ambisjoner har vært den sentrale drivkraften for mange prosjekter Svakheter: • SFL har i større grad vært et ”initieringsredskap” enn et redskap for integrering av prosjektene i ordinær undervisnings- og læringsvirksomhet • SFL har ikke hatt nok ressurser og organisatorisk kapasitet til bistå alle prosjekter med tilstrekkelig hjelp og støtte underveis, en mulig årsak til at en ikke har nådd ut til alle fakulteter og miljøer • SFL har vært svært avhengig av lokale ildsjeler – der man ikke ofte nok har klart å bygge en infrastruktur rundt det enkelte prosjekt • Erfaringer fra SFL har i mindre grad nådd ut til universitetet generelt, mye spredning av kunnskap mellom prosjekter, i mindre grad ”utover” i organisasjonen